Arne & Carlos

Designerduoen Arne & Carlos ble etablert i 2002, og består av nordmannen Arne Nerjordet og svensken Carlos Zachrison. De er bosatt i en nedlagt stasjonsbygning i Valdres som ligger 190 kilometer nord for Oslo. Mennene finner inspirasjon ved å studere skandinaviske tradisjoner som for eksempel strikk. De ønsker å ta vare på de gamle tradisjonene og metodene, men er i tillegg opptatt av å modernisere. Peru er et sentralt land når det kommer til produksjon, og der blir halvparten av produktene strikket ved hjelp av maskiner, mens resten blir strikket for hånd.

Arne & Carlos

Boka Julekuler av Arne & Carlos

Arne & Carlos sitt design

I oktober 2010 gav de ut en bok som heter Julekuler. Den inneholder en oppskrift som kan brukes til å strikke 50 julekuler med ulike mønstre. Inspirasjonen er hentet fra nordisk strikk og motiver man kan finne på helt vanlige strikkegensere, for eksempel Mariusgenseren. I tillegg finnes det også julekuler der man kan kjenne igjen typiske "julemotiver" som reinsdyr.

Strikkede julekuler

Personlig liker jeg Arne & Carlos kjempegodt. Her er noen av mine grunner og meninger om dem:
- De inspireres av nordiske tradisjoner som strikk, og er med på å bevare den skandinaviske kulturen.
- Det gamle blandes med det moderne, og det skapes noe helt nytt som ingen har sett før.
- Mønstrene de lager er stilige og passer til det meste, blant annet julekuler.
- De er utrolig oppfinnsomme! Ikke alle er så kreative at de tenker på å strikke sin egen julepynt.

Marjane Satrapi

Marjane Satrapi

Torsdag 10. februar dro klassen vår ut i Sandnes sentrum for å finne Kinokino. Der var det en stor tegneserieutstilling med tegneserier inspirert av steder som Afghanistan, Iran, Japan, Afrika og Amerika. Vi fikk i oppgave å velge en illustratør og skrive et blogginnlegg om han/henne.

Jeg valgte å skrive om Marjane Satrapi, som vokste opp i Teheran (Irans hovedstad). I tegneserieromanen Persepolis vil hun vise hvordan det var å vokse opp i Iran etter den islamske revolusjonen. Persepolis ble skrevet mellom 2000 og 2003, og i 2007 ble den filmatisert.

Tegneserieromanen er selvbiografisk, og handler om Satrapis liv fra den islamske revolusjonen i Iran i 1979, til hun som 14-åring måtte flykte til Wien, og leve der helt alene uten noen kjente. I dag bor hun i Frankrike.

Utdrag av tegneserieromanen Persepolis

Satrapi bruker en god del humor og ironi. Hun klarer å tegne triste historier ved hjelp av humor slik at det blir morsomt å lese, samtidig som man forstår det alvorlige budskapet hennes.







Når det gjelder det tekniske, vil jeg ganske enkelt si at Satrapi er en utrolig god illustratør. Hun har klare, sterke streker og linjer som markerer. Formene er elegante, men samtidig ikke for overdrevne eller perfeksjonerte. Når det gjelder komposisjon, synes jeg at det er flott at hun ofte "zoomer" inn på de personene som er viktige i hvert bilde. Teksten dekker aldri over personer eller vesentlige ting i bildene, og jeg liker at den ofte er øverst og at tegningene kommer under. Av og til er det litt tekst nederst også, men da ser det ut som at personene blir flyttet litt lenger opp slik at teksten ikke skal ødelegge for tegningene.

Utdrag av tegneserieromanen Persepolis

Marjane Satrapi bruker ikke farger. Hun holder seg til svart/hvitt, noe man i prinsippet skulle tro ville bli kjedelig og dystert. Men det fungerer bra ettersom hun har så gode former og komposisjoner. Måten hun fordeler det svarte og hvite har også mye å bety. Ofte har hun hvit bakgrunn og tegner mennesker og miljø med svarte streker.  Når bakgrunnen er så lys, blir ikke tegningene for mørke, og derfor trenger de egentlig ikke farge. Av og til gjør hun heller bakgrunnen svart, og dette betyr ofte at det er kveld/natt og mørkt ute eller inne. Når hun gjør bakgrunnen så mørk, lar hun som regel menneskene som skal komme i fokus ha mye hvitt på seg slik at det er lett å legge merke til dem.

Personlig mener jeg at Marjane Satrapi er en interessant person som vet hva hun driver med når hun lager tegneserieromaner. Jeg har aldri lest hele Persepolis, men jeg liker de utsnittene jeg har lest. Filmen så vi i en fransktime i fjor, og den anbefales på det sterkeste. Satrapis teknikk er usedvanlig god, og bare det gjør det verdt å lese Persepolis.

Den 3. mai 1808

Selvportett i 1815 av Francisco de Goya

Spanjolen Francisco de Goya ble født i 1746.  Han var flink til å male portretter, og jobbet derfor lenge ved hoffet i Madrid for kongene Karl IV og Ferdinand VII. Noen kaller ham "Den moderne kunstens far", og han er kjent for å ha en personlig stil. Francisco de Goya laget både historiske og samfunnsdokumentariske arbeider. Han er også berømt for karikaturer av hverdagsliv og eventyrscener. Mot slutten av levetiden sin malte han bilder som var mer gåtefulle og skremmende, og som handlet om galskap og livets skyggesider. Goya begynte med ekspresjonistisk kunst før det var vanlig, og man kan derfor gjerne si at han var litt forut for sin tid. Mot slutten av livet bodde han i Frankrike. Han døde i 1828, 82 år gammel.

Den 3. mai 1808 av Francisco de Goya

Jeg har valgt å skrive om maleriet Den 3. mai 1808, fordi det er et spennende bilde. Det er malt med olje, og har målene 266 x 345 cm. Motivet er hentet fra 1808 da Frankrike skulle erobre Spania. Vi ser en lang rekke med franske soldater som står med ryggen til. De bærer ikke noen nasjonale kjennetegn, og på denne måten kan vi egentlig ikke se hvem de er eller hvor de kommer fra, men det sies at de er franske på grunn av forsøket på erobring av Spania på denne tiden. Spanjolene, som skal bli skutt av soldatene, står rettet mot de som ser på bildet, og vi kan som utenforstående se deres frykt og smerte.

Maleriet ser mørkt ut, og det er brukt lite lys slik at den dysterheten som må ha vært i denne situasjonen kommer godt frem. Bak menneskene er det fjell og berg, og bak soldatene er det også en liten by. Det er mulig at spanjolene var fra denne byen, og at de ble slept vekk av soldatene slik at de kunne skytes uten så mye oppstyr.

Utsnitt av Den 3. mai 1808

Det finnes én mann som er tydeligere markert enn alle andre. Han har lysere klær (hvite og gule), og lyses opp av lykten noen meter foran ham. Mannen strekker armene ut slik som Kristus på korset. Hvis man ser godt etter kan man se at han også har naglemerker i håndflatene. Jeg tror at dette kanskje skal symbolisere at han og de andre som skal skytes er uskyldige og ikke burde bli straffet.

Med unntak av klærne til den sistnevnte mannen og lykten, er det bare brukt mørke og dystre farger som er med på å understreke stemningen. Himmelen er helt mørke, omgivelsene rundt menneskene har fargene grå og brun, og de fleste har ganske mørke klær.

Soldatene og spanjolene danner hver sin rekke som går diagonalt i bildet. I tillegg er fjellet/berget bak spanjolene formet slik at det danner en diagonal motsatt vei. Med diagonaler i begge retninger, skaper maleren god balanse i bildet. De er også med på å gjøre motivet mer spennende og interessant å se på, og det skapes mer liv i bildet.

Utsnitt av hånden med naglemerket

Bildet er nokså groteskt ettersom det ligger en haug med døde personer i forgrunnen. Både menneskene og bakken er dekket med blod, og dette viser at maleren ikke prøvde å forskjønne bildet, men heller male akkurat det som skjedde og det han så.

Selv synes jeg at dette er et flott maleri som viser et glimt av urettferdigheten som finnes i verden. Ved å lage slike bilder kan malere vise andre hvor dårlig noen mennesker blir behandlet, og da kan andre prøve å gripe inn og hjelpe. Jeg liker at det er lite lys og mørke farger fordi det understreker det maleren prøver å fortelle. Hvis alle menneskene hadde hatt klær med sterke farger, hadde bildet fått et helt annet uttrykk, og det hadde nok ikke blitt like alvorlig. Diagonalene er med på å gjøre bildet spennende, og jeg mener at dette i aller høyeste grad er et vellykket maleri.

"Det syke barn" av Edvard Munch

Oljemaleri - "Det syke barn"

Edvard Munch opplevde mye sykdom i familien. Edvards mor døde av tuberkulose da sønnen var 5 år gammel, og senere døde også Edvards søster av den samme sykdommen. En annen søster døde noen få måneder etter at hun giftet seg, og hans yngre søster hadde psykiske problemer. Edvard Munch var ofte syk selv, og det er mulig at dette er en av hovedgrunnene til at noen av bildene hans er dystre og handler om sykdom.

Litografi - "Det syke barn"

Dette bildet ble malt av Edvard Munch i 1885. Munch laget ofte flere versjoner av enkelte malerier, og derfor er det 6 versjoner (med både oljemaling og litografi) av "Det syke barn" eller "Syk pike" som det også kalles. Da bildet for første gang ble stilt ut, fikk Munch sterk kritikk fra både kritikere og andre mennesker. De mente at bildet var for skisseaktig, og at det ikke var bra. Munch prøvde å male dette bildet med en teknikk som skulle gjøre at det så ut som maleren hadde tårevåte øyner da han malte.  I min analyse av "Det syke barn", skal jeg fokusere på det oljemaleriet som er avbildet øverst på siden.

Litografi med farger - "Det syke barn"

Bildet viser to personer i et rom, ei syk jente som sitter på en stol eller si seng, og ei kvinne (sannsynligvis moren) som sitter ved siden av og bøyer seg mot jenta som har ei pute i ryggen og ei dyne over fanget. På begge sider er det møbler som er laget av tre. På jentas høyre side står det en kommode og noe som ligner på en flaske oppå den. På hennes venstre side er det et bord og et glass med drikke. Flasken kan f.eks. være medisin, og vannet kan hun gjerne trenge hvis hun hoster.

Fargene Munch har valgt er med på å gjøre at stemningen virker dyster. Grønn og blå er kalde farger som gir en kald følelse, og jeg vil si at brun også er en nokså trist farge. Den grønne fargen gir bildet et sykelig preg, og derfor oppfatter vi at jenta som sitter i senga kanskje er syk, noe som understrekes av bildets tittel. Den hvite puten bak jenta er lys i forhold til alt det andre, og man kan tydelig se at dyna også treffes av mye lys. Dette er noe av det første vi legger merke til, og det gjør at oppmerksomheten trekkes mot det syke barnet. Når det er et møbel på hver side i bildet, skaper dette en god balanse, og det gjør også at oppmerksomheten rettes mot de to menneskene som er i midten av bildet.

Et annet oljemaleri av "Det syke barn"

Personlig synes jeg at det ser ut som det er mye sorg i bildet, og de kalde fargene understreker den triste stemningen. Komposisjonen er god, og både den og fargene passer til temaet og bildet. Bildet hadde for eksempel fått et helt annet uttrykk om det hadde blitt malt med gult, rødt og blått. Jeg tror at kunstneren prøvde å male den sorgen han har følt på grunn av all den sykdommen som rammet familien hans. Bildet viser sterke følelser, og Munch var veldig opptatt av å male følelser, spesielt angst. Jeg liker dette bildet godt, og selv om det ble kritisert på utstillingen, er det viktig å huske at mange av de store kunstnerne ikke har blitt akseptert i sin egen tidsepoke, men først etter sin død.

Marina Ambramović

Marina Ambramovic

Kunstneren Marina Ambramović ble født i Beograd som etter oppløsningen av Jugoslavia, ble hovedstaden i landet Serbia. Senere flyttet hun til Amsterdam, og ettersom hun hadde bodd lenge i Vest-Europa mente kulturministeren i Montenegro at kunsten hennes ikke kunne representere Montenegro. Det var dette som førte til store endringer i planene da hun skulle delta på den 47. Veneziabiennalen i 1997. Ambramovic skulle vise sin performance Balkan Baroque i den jugoslaviske paviljongen, men ettersom kulturministeren satte en stopper for dette, fikk hun i stedet lov til å stille ut i den italienske paviljongen. Marina Ambramović sier selv at hun ser på Balkan Baroque som et skuespill. Dette verket bestod av tre videoskjermer der de to på sidene viser bilder av foreldrene hennes, mens den i midten veksler mellom å vise to filmer av henne selv, den ene som vitenskapsmann, og den andre som vertshussanger. På gulvet stod det tre kobberkar med vann, og ved siden av var det 1500 kjøttbein. Marina Ambramović satt i denne haugen i 4 dager og skrubbet kjøttrester av bena i seks timer hver dag.

Balkan Baroque

Marina Ambramović er bare interessert i den type kunst som kan forandre oppfatninger i samfunnet og gjerne stille spørsmål om hvordan ting egentlig er. Hun mener også at det å bare ha fokus på estetiske verdier ikke er hennes stil, og at det er ufullstendig kunst. Ambramović forholder seg til sine egne følelser slik som mange kunstnere gjør.

Selv synes jeg at dette høres ut som et merkelig prosjekt. Først kunne jeg ikke forstå hva dette skulle være godt for, men etter å ha lest hva Ambramović selv mener om kunst, klarer jeg nå å forstå tanken bak Balkan Baroque. Dette betyr ikke nødvendigvis at jeg liker prosjektet eller kunststilen, for jeg skal være ærlig og si at jeg ikke er spesielt begeistret for performance-kunst.

Ambramović sier at hun forholder seg til sine egne følelser slik mange andre kunstnere gjør. En av hennes sterke følelser er skamfølelsen krigen på Balkan har gitt henne. Da jeg leste dette, forstod jeg Balkan Baroque bedre ettersom jeg tenker at de 1500 kjøttbeina kan illustrere alle de menneskelivene som har gått tapt på grunn av krigen, og hvor trist dette er. 

NUART

Grafitti fra Stavanger

Nuart er en kunstfestival som startet i 2001, og arrangeres hvert år i Stavanger sentrum. Tanken med detter var at samtidskunstnere som ikke stilte ut i gallerier, skulle få vise sine talenter ute i gatene i Stavanger. De senere årene har det blitt mer og mer populært med gatekunst/grafitti/street art, og det var tydelig at det var dette som dominerte i årets løype.

Hele klassen min gikk tirsdag 5. Oktober samlet og så på alle verkene ettersom alle skal skrive hvert sitt blogginnlegg om det. I margen til venstre ligger det lenker til de andre elevenes blogger.

Grafitti fra Stavanger

Til alle tider har grafitti blitt brukt av flere folkeslag som har risset inn eller skrevet på vegger. I den siste tiden har det blitt mer og mer vanlig med grafitti som gatekunst der man ofte bruker spraybokser til å illustrere mennesker, dyr, ting eller tanker. Disse bildene blir ofte malt på offentlige steder slik at det er åpent for alle som vil se dem, i motsetning til lukkede gallerier.

Det finnes flere typer grafitti:
- Politisk grafitti (Dette var stort frem til 1980-tallet da tagging og gatekunst ble mer populært)
- Religiøs grafitti
- Kunstgrafitti (Ofte kalt Street art)
- Hiphop-grafitti

Når man lager grafitti, er det vanlig å bruke spraymaling. I tillegg skal sjablonger ha blitt populære blant kunstnerne. (Kanskje av den grunn at de kan skjæres ut på forhånd og brukes flere ganger.)

Grafitti fra Stavanger

Myndighetene tollererer ikke grafitti, og flere synes at dette er dumt på grunn av at det er en måte for ungdom å uttrykke seg på. Men det finnes i vertfall noen få vegger som er satt opp slik at det skal være lovlig å drive med grafitti der :)

Bilde fra Stavanger

Evol er en street artist som befinner seg i Berlin. Det var vanskelig å finne informasjon om ham, men en ting er klart: han liker å omforme ting man kan finne i byen til små bygninger. Dette synes jeg er utrolig kreativt, og da vi gikk gjennom ruten med kunstverk i Stavanger fikk vi se flere slike stilige små bygninger. Bildet til høyre tok jeg selv i Stavanger. Det består av to bokser (mulig det er koblingsbokser) som har blitt dekorert og gjort om til miniatyrblokker.

Nytt prosjekt

Dette er en ny "bygningsserie " Evol har laget ved å transformere blant annet vegger til bygninger. Anbefaler alle å se på de stilige bildene av prosjektet hans som finnes på denne nettsiden.

Personlig mener jeg at dette er en flink og kreativ kunstner som deler det han lager med andre mennesker i byen. Han er rett og slett en fantastisk inspirasjonskilde.

Universiell utforming på Vågen vgs

Animasjonstegning av Vågen vgs laget av Link Signatur AS

Dette med universiell utforming går ut på å lage ting slik at de kan brukes mest mulig av alle mennesker uten at det må tilpasses med spesiell utforming.

Noen huskeregler for utforming av produkter:
Utformingen skal være lett å forstå, og informasjon skal formidles godt. Hvis brukeren gjør en feil og trykker på noe som ikke skal trykkes på, skal det ikke skje noe som kan være farlig for denne personen. Produkter som lages skal være brukbare og tilgjengelige for alle mennesker, og det skal ikke være nødvendig med mye fysisk anstrengelse. Størrelse og plassering av produktet er også viktig å tenke på.

Heis

Vågen vgs
Skolen min, Vågen vgs, er tegnet av arkitektbyrået Link Signaur AS. De har fulgt reglene etter universiell utforming, og det kan man se ved at det finnes:

- Blindeskrift på veggene. På denne måten kan også blinde vite hvilket rom de har kommet til.

Teleslyngeanlegg

- I gangene på skolen er det laget midtstriper som har en lysere farge slik at de er lette å se for svaksynte. I tillegg er det prikker på dem slik at blinde kan kjenne at de går på midtstripa. Det er også laget små sirkler ved siden av stripa. Disse er laget i samme material, og er til for å vise hvor det er dører.
- Teleslyngeanlegg gjør det mulig at høreapparatbrukere kan høre det som blir sagt på bråkete plasser.
- Heis for rullestolbrukere og andre som trenger det. I den store forestillingssalen er det satt av egen plass til rullestolbrukere nede på den ene siden.

- Brytere som hjelper til med å låse opp dørene.
- Toalett for rullestolbrukere og andre som trenger det.
- Døråpnere som gjør det mulig å presse døren opp uten å bruke håndtak.

Døråpnere

Bildeskrift på dørene

-